Velkommen til Kompetansesenter for arbeidsinkludering

Brukere og tiltak

Det er viktig inkluderingskompetanse å ha kunnskap om hvordan helseproblemer og funksjonsnedsettelser arter seg, kommer til uttrykk og kan begrenses eller overkommes gjennom å legge til rette og tilpasse omgivelser, arbeidssituasjon, arbeidsplass og arbeidstid.

Kunnskap om brukere, tiltak og relasjoner mellom bruker og veileder

Aktive og kompetente samfunnsborgere som søker deltakelse i samfunnsliv og arbeidsliv, er det ønskede resultatet av en aktiverende politikk. Arbeidsrettede og arbeidsinkluderende tiltak kan også føre til at vi når målene om bedre brukernes muligheter til å komme i jobb og forsørge seg selv, helt eller delvis.

Mekanismer kan svekke

Politiske prosesser resulterer ofte i tiltak som også har utilsiktede og uønskede konsekvenser. Til tross for velmente intensjoner om arbeidsinkludering kan det ikke utelukkes at det er mekanismer i samspillet mellom hjelpeapparatet og brukerne som snarere stenger dem ute fra arbeids- og samfunnsliv. Til tross for intensjoner om å myndiggjøre (empower) brukerne, kan enkelte arbeidsrettede programmer i stedet bidra til å svekke autonomien, selvrespekten, arbeidsmotivasjonen og arbeidsevnen deres – herav uttrykket «disabling professions». Tiltakene kan bidra til å låse brukerne fast i rollen som ufør, hjelpeløs og udugelig. Mulige prosesser knyttet til medikalisering, stigmatisering og påføring av skam er viktige i slike sammenhenger.

Brukermedvirkning står sentralt

Brukermedvirkning står sentralt i NAVs tilnærming til og forhold til brukerne. Det dreier seg om å myndiggjøre brukerne (empowerment) og yte tjenester som kan styrke dem, og om å finne betingelser for fruktbare medvirkningsprosesser. En organisasjon som NAV må leve med spenningene mellom brukermedvirkning, regelstyring, evidensbasert praksis og skjønnsanvendelse, og det krever at organisasjonen har kompetente ansatte.

Arbeidsevnevurdering

En viktig del av NAVs arbeid er å vurdere arbeidsevnen til vanskeligstilte brukere, og det er en komplisert oppgave. I utgangspunktet skulle arbeidsevnevurderingene både være et arbeidsredskap for veilederne som skulle finne fram til det hjelpetilbudet den enkelte vil ha nytte av (mål-middelvurdering), og en dokumentasjon som grunnlag for å tildele ytelser. Men det ser ut til at det å dokumentere er blitt det viktigste formålet for vurderingen. For å etterleve standardkrav til dokumentet spesialiserer stadig flere NAV-kontor seg på dokumentskriving. Dermed blir arbeidsevnevurderinger i liten grad et redskap for den faglige skjønnsutøvelsen hos dem som skal hjelp folk ut i arbeid.

Veiledernes situasjon

Det gis intern opplæring om prosedyrene og redskapen, men opplæringen synes i liten grad å svare på behovene som veilederne har for å utvikle kompetanse relatert til den faglige utøvelsen av skjønn. Enkelt sagt får veilederne opplæring i hvilke områder de må hente inn informasjon om, men de lærer ikke hvordan de skal vurdere informasjonen og de får ikke veiledning i de avveiningene de må gjøre om brukernes helseproblemer, arbeids­evne, tilretteleggingsmuligheter og kompetanseutviklingsbehov. De lærer heller ikke hvordan de skal jobbe overfor arbeidslivet med å gjennomføre inkluderingsoppgaven. Det er behov for mer kompetanse om den mål-middel-baserte skjønns­utøvelsen som disse oppgavene krever.

Mer kunnskap gir bedre tilrettelegging og tilpasning

Norge har i stor grad et helserelatert «utenforskap», der helseproblemene og funksjonsnedsettelsene gir grunnlag for ytelser som kompenserer for den reduserte arbeidsevnen. Også mange sosialhjelpsmottakere har store helseproblemer. Det er viktig inkluderingskompetanse å ha kunnskap om hvordan helseproblemer og funksjonsnedsettelser arter seg, kommer til uttrykk og kan begrenses eller overkommes gjennom å legge tilrette og tilpasse omgivelser, arbeidssituasjon, arbeidsplass og arbeidstid. En slik kompetanse kan gjøre det mulig for funksjonshemmede som står utenfor, men som ønsker arbeid, å få delta i arbeidslivet i større eller mindre grad.

Viktige forsknings- og undervisningstemaer

Kompetansesenter for arbeidsinkludering vil prioritere forskning og bidra til å utvikle utdanningstilbud på fire brede områder.

Vi skal:

1) Produsere og formidle kunnskap om brukerne, deres helseproblemer og levekår. Kunnskapsproduksjon, kompetanseutvikling og praksislæring under denne overskriften handler  særlig om grupper med sammensatte behov for hjelp: utsatte unge, enkelte innvandrergrupper, mennesker med psykiske helseproblemer og funksjonsnedsettelser, og rusmiddelbrukere. Til dette temaet hører også spørsmålet om brukermedvirkning og myndiggjøring av brukere. Hvilken rolle har myndiggjøring (empowerment), brukermedvirkning og samhandling for at tjenestene skal være kvalitativt gode? Forskning som følger bestemte brukergrupper over lengre tid for å studere deres arbeids- og klientløpebaner, kan også gi oss nyttig innsikt.

2) Være en pådriver for å utvikle en metodikk for å klassifisere, følge opp og veilede brukere. Til dette hører også å klassifisere mennesker med forskjellig funksjonsevne, og å vurdere metoder for arbeidsevnevurdering. Det er behov for mer forskningsbasert kunnskap om arbeidsevnevurdering, blant annet for å bidra til at veilederne skal få større kompetanse om dette. Det er også viktig å belyse hvilke konsekvenser bruken av vilkår og aktivitetskrav har. Er det for eksempel slik at enkelte tilnærminger genererer mer skam enn andre tilnærminger?

3) Evaluere effektene av konkrete tiltak med pålitelige og robuste forskningsmetoder. Eksempel på dette er eksperimentelle design, og kvasi-eksperimentelle studier med bruk av for eksempel registerdata. Eksperimenter gir gjerne svar på «hva som virker». Det er også viktig å få fram kunnskap om hva som virker for hvem, og under hvilke betingelser.

4) Sette i verk robuste studier av «place-train» tiltak. Grunntanken for denne modellen er at rehabilitering, trening og helse- og sosialfaglig oppfølging skjer ute på ordinære arbeidsplasser, og ikke i attføringsbedrifter eller gjennom andre spesielle tiltak. Place-train metodikken og lignende modeller for arbeidsinkludering, har vakt stor internasjonal interesse. Metodikken er blitt evaluert gjennom randomiserte kontrollerte forsøk og resultatene er lovende. Studiene har derimot ofte hatt et helsefaglig fokus, og deltakerne har vært mennesker med psykiske problemer. Spørsmålet er dermed om forskningsfunnene kan generaliseres til andre deltakergrupper, og til arbeidsgivere, og om de er gyldige under ulike arbeidsmarkedsforhold.

Gjennom Kompetansesenter for arbeidsinkludering får du mer kunnskap om utdanning, forskning, publikasjoner og prosjekter som er relaterte til dette feltet.

Follow

Follow this blog

Email address